Klynger er motor for omstilling

Alexandra Bech Gjørv, konsernsjef i SINTEF

Frem til 1998 levde jeg et enkelt liv som bedriftsjurist i Norsk Hydro. Så bestemte noen at hvis selskapet skulle lykkes med å få frem kvinnelige ledere, måtte vi kvinner skremmes ut av stabskontorene, til den "egentlige" industrielle virkelighet. Jeg ble satt til å jobbe med HMS, kvalitet og HR i det som den gang het Hydro Automotive", og det inkluderte ett år på støtfangerfabrikken på Raufoss.  

Frem til 1998 levde jeg et enkelt liv som bedriftsjurist i Norsk Hydro. Så bestemte noen at hvis selskapet skulle lykkes med å få frem kvinnelige ledere, måtte vi kvinner skremmes ut av stabskontorene, til den "egentlige" industrielle virkelighet. Jeg ble satt til å jobbe med HMS, kvalitet og HR i det som den gang het Hydro Automotive", og det inkluderte ett år på støtfangerfabrikken på Raufoss.  

Dette skjedde i en periode der mange av de europeiske bilselskapene fusjonerte, og det ble stilt spørsmål ved alle etablerte leverandørkjeder. Vi så at det kunne være sårbart å drive bildelproduksjon i den norske granskauen, langt fra markedene. Som novise i industri lærte jeg da at man aldri fikk en ny kontrakt uten å ta risiko på at man klarte å lage det neste produktet var litt billigere og litt bedre enn det forrige. Om det ble noen penger igjen på bunnlinjen var dermed helt avhengig av å arbeide i parallell med produkt- og prosessutvikling, og få til et sømløst samarbeid mellom designmiljøene og alle de som jobbet i produksjonen – både de som jobbet på dag og natt. Allerede den gang var det slående hvordan teknologene etablerte faglige felleskap i industriparken, på tvers av bildeler og forsvarsproduksjon

Siden den gang har jeg fulgt Raufossklyngen med stor interesse: Hvordan bedriftene har evnet å forsterke synergiene av samarbeidet. Om det å få NCE-status. Hvordan finanskrisen stilte klyngen overfor store utfordringer i perioden 2008 – 2009. Hvordan de i dag fortsetter å vinne kontrakter med internasjonale tungvektere i en gren som få er klar over at Norge dominerer i internasjonalt.

Selv om jeg ikke kjenner de andre klyngene like godt som Raufoss, har jeg lagt merke til at det stadig dukker opp suksesshistorier fra klyngemiljøene der fellesnevneren er deling av kompetanse og samarbeid. Hvis de andre klyngene er i nærheten av like dyktige som Raufoss på dette området, så er det gull verdt for norsk næringsliv.

I år er det ti år siden NCE-programmet ble introdusert, som noe nytt i innovasjons- og industripolitikken i Norge. Det er et langsiktig program som forplikter over mange år. Dette gir en forutsigbarhet om rammevilkårene for de involverte, noe som har vært en forutsetning for resultatene som er skapt. Det som også er særegent er prioriteringen av de miljøene som ble valgt ut. Det har vært en offensiv satsing på næringer og miljøer hvor man mente at vi som nasjon hadde de beste forutsetningene for å lykkes. Klyngeprogrammet er ikke livredning for virksomheter som trenger kunstig åndedrett, men bidrag som skal gjøre de beste enda bedre.

I denne satsingen ble industriklyngen på Raufoss valgt ut som én som skulle satses på: Industrien her har tradisjoner tilbake til den første industrialiseringen i Norge, og er ennå i dag en viktig representant for den moderne vareproduserende industrien i Norge. 

Etter mange år med leveranser av støtfangere til bilindustrien, har Benteler klart å innta rollen som global eneleverandør for hjuloppheng til Audi. Dette er en prestisjekontrakt som ikke har kommet gratis. Årsaken til at Benteler fikk oppdraget er ikke bare at de har spesialisert seg på høyautomatisert produksjon, men vel så mye at de kan trekke veksler på et helt norsk landslag i teknologi. Et toppet team med professorer fra NTNU, SINTEFs atomskala-mikroskop og dr. metallurger i Oslo og Trondheim, og lokale ingeniører og verktøymakere, som "sprinter" mellom laboratorier og produksjon.

Historien om Benteler er ingen enkeltstående historie. De 80 bedriftene i kompetanseklyngen har i dag en eksportandel på 85 %, og konkurrerer med industribedrifter verden over innenfor bil- og forsvarsindustri. Det som også er felles for samtlige bedrifter i klyngen er at de verken baserer seg på billige råvarer eller naturgitte fortrinn. Evnen til å stadig kutte sekunder, gjøre materialene litt lettere og gjøre ting stadig litt bedre er årsaken til at de lykkes.

Det er den tette samhandlingen mellom forsknings- og utviklingsarbeid og bedriftene, som gir klyngen sitt særpreg. SINTEF Raufoss Manufacturing, der også bedriftene på Raufoss og SIVA er inne som eiere, er etter vår oppfatning Norges ledende forsknings- og utviklingsmiljø innenfor vareproduksjon. De beste FoU-ressursene gjøres tilgjengelig for samtlige bedrifter i klyngen. Det faktum at denne forskningsinstitusjonen blir brukt av samtlige bedrifter i klyngen, og ikke minst av ledende bedrifter fra hele Norge, gjør at FoU-miljøet møter ulike problemstillinger som kan dra nytte av- og utvikle kompetansen og teknologien videre. Det sikrer kontinuitet, kvalitet og relevans i FoU-arbeidet. Med dette som grunnlag kan NCE Raufoss ta en nasjonal rolle i EUs hovedsatsing innen Manufacturing; KIC AVM.

Tall tyder på at den integrerte modellen, hvor forskning og industri arbeider sammen i et forpliktende partnerskap, nytter og forsterker synergiene mellom bedriftene. Investeringer i felles-FoU har det siste tiåret blitt mer enn tjuedoblet. Når de blir spurt, forteller samtlige deltagende bedrifter historier om hvordan kunnskapsdeling bidrar til økt konkurransekraft. I løpet av det siste tiåret har bedriftene i klyngen økt produktiviteten med 46 %, mot 18 % ellers i norsk landbasert industri.

Når NCE-programmet går ut for Raufoss etter ti år, står klyngen overfor en ny og viktig oppgave. Det forplikter når næringsminister Monica Mæland i september erklærte at Kongsberg, Halden og Raufoss skal ha rollen som «Omstillingsmotor» for norsk industri i årene framover. Tanken er at de felles erfaringene fra klyngene skal kunne spres til andre klynger og bransjer for å styrke Norges konkurransefortrinn.

Gjennombruddene i sensorikk, maskinsyn, robotikk, 3D-printing og andre digitale fremskritt legger til rette for en re-industrialisering av Norge. Her håper vi i SINTEF, med tunge laboratorier og F&U-miljøer både i Trondheim og Oslo, å kunne spille en nasjonal rolle i samarbeid med norsk industri. Men også SINTEFs inngang til re-industrialiseringen går gjennom de industrinære miljøene, hvor SINTEF Raufoss Manufacturing for oss er navet for kompetanse innen vareproduserende industri – ikke bare for suksessen i Innlandet, men på nasjonalt plan.

De som nå tar til orde for en "toppindustrisenter"-tankegang for industriell omstilling har helt rett: Vi slutter helhjertet opp om SIVAs utsagn om at "Fremveksten av komplekse løsninger, økte krav til funksjonalitet og kvalitet, og sterkere konkurranse øker behovet for å teste, simulere og visualisere".

I den videre utvikling av en nasjonal strategi for en bred omstilling og re-industrialisering er det svært viktig at man holder fast ved at de etablerte klyngene må gis anledning til å ytterligere styrke sin konkurransekraft, og at forskning på teknologi og samspillet mellom mennesker og organisasjon må gå hånd i hånd.

Signert; Alexandra Bech Gjørv, konsernsjef i SINTEF - 18. februar 2016